Morgenstern ble født 1871, sønn av malere på både mors- og farssiden. Den fransk–tyske krig var nettopp over, og han døde i 1914 og unnslapp slik såvidt den første verdenskrig. På mange måter ble dermed Morgenstern et fredens barn; han hadde da også en uvanlig helhetlig og harmonisk natur. Tidlig vaktes hans fascinasjon for Nietzsche (og sjakkspill); hans tidligste diktsamlinger viser et sterkt romantiskt preg. Begge disse sidene av seg levde han ut som dikter og som privatperson. Vi ser dette både i «Galgenlieder», som gjorde ham berømt, og i hans aforismer og mer alvorlige dikt. Typisk er hans lekende omgang med spøk og alvor; for å omformulere Piet Hein: Den som kun tolker spøk for spøk og alvor kun alvorlig han har skjønt Morgenstern meget dårlig.
Morgenstern hadde også nær tilknytning til Norge og oversatte Ibsen, Hamsun og Bjørnson til tysk. Da han var i Kristiania, som Oslo het den gang, møtte han også Ibsen og brevvekslet senere med ham. Ibsen takket ham hjertelig og roste hans oversettelser av skuespillene (Brand, Peer Gynt, Når vi døde våkner, Festen på Solhaug og Catilina).
I sine senere år møtte Morgenstern Rudolf Steiner, og fant seg meget vel til rette i hans antroposofi: Han fulgte ham på flere fordragsreiser, og tilegnet også sin siste diktsamling «Wir fanden einen Pfad» til ham.
Noe som fulgte Morgenstern helt fra ungomsårene, var tuberkolose. Den
ble han heller aldri kvitt, og mot slutten av livet var han stadig oftere
på ulike sanatorier og i sydligere strøk sammen med sin kone. Det
var også dette han døde av da han, dødssyk, reiste rundt i
Sveits 1914 for å finne et sanatorium, men ingen ville ta imot ham. Han
døde hos en privatperson, og urnen med hans aske ble satt i det
første Goetheanum. Først for noen få år siden ble den
gravlagt samtidig med bl.a. Steiners urne. Morgenstern insisterte på ikke
å bli kalt syk; sykdommen var for ham i en viss forstand nyttig og
ønskelig den også.
«Christian Morgenstern» av Martin Beheim-Schwarzbach. Rowohlt Taschenbuch, Hamburg 1964.Kilder:
