For litt over 250 år siden (1749), fikk Johann Caspar Goethe og Katharine Elisabeth Goethe sitt første barn, Johann Wolfgang Goethe. Fødselen fant sted i Frankfurt am Main, i midten av Tyskland. Guttens beste lekekamerat, var moren. «Vi var jo også nærmest i alder», som hun selv sa. – Det var 21 år mellom henne og mannen, og bare 18 mellom henne og sønnen. Moren var glad i kunst og teater, og lærte å synge og spille, etter sin manns anmodninger.
Hun hadde også sans for rim og rytme.  Moren sa om seg selv: Vårherre har vist meg den nåde, at ingen menneskesjel ennå er gått misfornøyd bort fra meg, av hva stand, alder og kjønn den så har vært.

Faren var jurist av yrke, lærd, hadde mange utenlandsreiser bak seg, og oppdro sin sønn strengt og akademisk, slik han syntes det passet seg, så det skulle bli noe ut av ham. Goethe var bevisst på foreldrenes motsetninger i seg selv, og hvordan dette hadde påvirket ham, og han ga uttrykk for sine erfaringer i et dikt, hvor det står:

Foreldrene fikk med tiden flere barn, men bare et av dem, Cornelia, levde opp, og de andre døde i ung alder. Cornelia var av en helt annen karakter enn Johann Wolfgang. Hun var, som sin bror, klok og begavet, men under farens strenghet, ble hun mutt og tilbakeholden, og uten det «Frohsinn» og den livsgleden som Goethe hadde. Goethe skrev senere om henne: Min søster var et uforklarlig vesen; den selsomste blanding av hårdhet og vekhet, av egenrådighet og ettergivenhet (..) Sin hårdhet hadde hun vendt mot far på en måte, som forekom meg fryktelig; hun kunne ikke tilgi ham, at han hadde berøvet eller forbitret henne så mang en uskyldig glede, og hun var ikke i stand til å anerkjenne noen av hans fortreffelige sider. Dette utsagnet kaster et klart lys over både Goethe, søsteren, faren og over deres forhold til hverandre.

I tillegg til alt Wolfgang fikk lære, og det var 7 språk (men ikke alle på en gang), matematikk, geografi, grammatikk, naturkunnskap og historie, så hadde dagen også tid til lek i familiens hus. Huset hadde de nylig arvet etter bestemoren, da hun døde, og nå var huset i en vedvarende byggefase, som faren valgte for å kunne beholde fasaden på huset; en måte å omgå et byggeforbud de hadde den gangen på. Goethe skrev siden om henne: Alle våre fristunder tilbrakte vi gjerne oppe hos henne; i hennes rommelige stue fant vi stor nok lekeplass.(..) Men en julekveld satte hun kronen på alle sine velgjerninger, idet hun lot oppstille et dukketeater for oss og dermed skapte en ny verden i det gamle huset. Huset ble besøkt av franske skuespillere. Faren  dekorerte veggene med malerier av kunstnere fra omegnen. Malerne var dessuten dyktige også. Faren hadde også kobberstikk med motiver fra Italia, og en forkjærlighet for italiensk; og den ellers lakoniske far ga iblant en nærmere beskrivelse av dem. Han foreslo dem også å reise til Italia, men da burde de se Paris først, for hadde man alt vært i Italia, kunne man ikke glede seg over noe annet mere.

Som tiåring ville gutten bringe den allvise og allgode guddom et offer. Han listet seg opp på kvistværelset, hvor han visste seg usett. Der la han sine beste stykker fra naturaliesamlingen: stener, planter, dyreknokler og sjeldne fugleegg på en musikkpult. Så lot han  morgensolen falle igjennom et brennglass og tenne en røkelse i et kar han  satte øverst. Denne nære forbindelsen til Naturen og de høyere makter beholdt han livet ut.

Da Johann Wolfgang å ble litt eldre og det ble på tide å velge den høyere skole for ham, ville faren han skulle bli jurist som han selv. Derfor ble han sendt bort, til Leipzig, for å ta sin juristutdannelse der. Men før han kom så langt, skjedde noe annet, som skulle prege ham. Han var allerede kjent i vennekretsen som dikter, og da vennene ba ham om å forfatte kjærlighetsbrev på vers for dem, var han villig. Men disse ble ikke sendt til deres hjertes utkårede, men til byens fruer og frøkner. Og etter hvert ble det også kjent hvem forfatteren var.

I mellomtiden hadde han forelsket seg i ei ung datter av en vinhandler, som han kalte «Gretchen», og tilbrakte kvelder på benken ved hennes vindu, der han leste dikt for henne, mens hun spant og vevet.
Grunnløse beskyldninger angående dokumentforfalskning, henvisende til kjærlighetsbrevene, og knyttet til sene besøk på vinstuen gjorde, at hans ellers vel ansette far fikk en skamplett på sitt rykte. Og da Goethe litt senere søkte om opptak i en klubb for dydige unge menn, ble han så avvist, da han var kjent som en «lastefull person».

Etter alt dette fikk han feber, og lå inne i en tid kanskje tilsvarende det han ville ha fått i husarrest av sin far.

16 år gammel dro Johann Wolfgang Goethe til Leipzig for å ta sin juristeksamen. Men Leipzig var en by full av kunstneriske og kulturelle begivenheter, og disse samt hans studerende venner interesserte ham meget mere enn de tørre forelesningene over juridiske emner. Derimot leste han mye om klassisk litteratur, diktet leilighetsdikt, oversatte litteratur, spilte fløyte og øvde seg i tegning og radering, – kort sagt var han nesten overalt unntatt der han var ønsket å være.
Av juriststudiene fikk han en pen håndskrift, men ingen eksamen.

Goethe forelsket seg lett, og etter flere andre under hans tre år i Leipzig, var Annette («Kätchen») Schönkopf den utvalgte. De ble nesten forlovet, før hun trakk seg tilbake, og hun giftet seg året etter med en fremstående jurist. Sorgen over dette, og kanskje også ettervirkningene av studentlivet, ga ham blodbrekninger og han var alvorlig syk i flere måneder. I nedbrutt tilstand kom han hjem til Frankfurt kort etter sin nittenårsdag.
Moren gledet seg over å ha ham hjemme igjen, men faren skjelte ham ut, og klaget over spill av tid, penger og krefter. Og da fikk Wolfgang et tilbakefall av sin sykdom. Da den var over, ble han både alvorligere stemt og seriøst opptatt av sine studier. Hans «skip var kommet igjennom den trange åpning, vi alle engang må igjennom». Han holdt lange diskusjoner med en fru Klettenberg om religiøse emner, og lærte av henne også å ha interesse for alkymi. Han gjorde nå sine første kjente skisser til det eksistensielle og metafysiske kjempedramaet «Faust».

Møtet med Johann Gottfried Herder i Strasbourg virket dypt inn på Goethe, han fikk innblikk i folkediktningen og folkevisene, og etter hvert besøkte han ham ofte på sykeleiet, der han lå etter en mislykket operasjon på øyet. Også hans trofaste og rettskafne streben gjorde inntrykk på Goethe.

Ikke lenge etter, i det naturskjønne Elsass treffer og forelsker Goethe seg i en ung pike av folket, og kjærligheten er gjensidig. Han gir en vakker skildring av deres møter i selvbiografien, men skriver til slutt: Mitt lidenskaplige forhold til Friederike begynte etter hvert å engste meg. En slik ungdommelig forelskelse, næret av tilfeldigheter, kan lignes med en nattlig utslynget bombe, som stiger opp i en myk strålende linje, blander seg med stjernene, ja et øyeblikk synes å dvele mellom dem, men deretter under nedfarten ganske visst igjen beskriver samme bane, bare nu i omvendt retning, og tilslutt bringer fordervelse der den ender. Han skriver at han for første gang var kommet  til å «såre et edelt hjerte på det dypeste».

Halvannet år senere dro Goethe til Strasbourg for raskt å avslutte sine studier. Strasbourger domen (das Münster) overveldet ham, og, etter sin natur, underla han den nøye iakttagelser. Han kom dermed frem til, at det måtte mangle noe på det ene tårnet, og forestilte seg hvordan det måtte se ut. Da han senere fortalte dette til en annen, var vedkommende inspektør ved byggearbeidet, og kunne vise ham, at hans antagelser stemte overens med originaltegningene.
Etter å ha fortalt om dette i sine erindringer, føyer Goethe til en generell betraktning: Men slik skulle det alltid gå meg, at jeg først gjennom inntrengende mønstring av tingene skulle nå møysommelig frem til et begrep, som kanskje ikke hadde virket like påfallende og fruktbart på meg, hvis man hadde forært meg det.

Nå skrev Goethe på skuespillene «Gøtz fra Berlichingen» og «Clavigo», men han kom straks til å skrive en av sine aller mest berømte bøker; brevromanen om «Den unge Werthers lidelser». Opptakten i hans eget liv, var enda en forelskelse, nå i ei allerede forlovet jente, Charlotte («Lotte») Buff – senere Kästner –, og hans kvaler med å rive seg løs ifra dette. Naturstemninger, selvbetraktninger og et edelt sinn fylt av tvil og kvaler er kjernen i romanen, som har et lignende trekantdrama. Romanen ble eksempel til etterfølgelse for tidens unge, og ble ganske raskt oversatt til mangfoldige språk.

Med unntak av f.eks. Lessing, hadde Tyskland før dette lite egen litteratur; det meste var oversatt fra engelsk, dansk og italiensk. Nå ble tysk et litterært verdensspråk. Ungdommen gikk i Werthers klær, snakket hans språk og vandret ut i naturen, som de forherliget. Enkelte gikk så langt som å skyte seg, som sitt forbilde gjorde i kjærlighetens kvaler. Goethe var selv med på å hente opp en ung adelsdame som ble funnet druknet med «Werther»-romanen på seg. Romanen ble kalt fordervelig for ungdommen og forbudt i flere land, men det varte ikke særlig lenge.

Befridd fra sine kvaler gjennom skrivningen, vendte Goethe hjem til Frankfurt som nyutdannet jurist. Men det var vel heller dikterkallet som grep ham enn de juridiske spissfindigheter; isteden for de av faren ønskede juridiske avhandlinger, var hans arbeidsskuffer fulle av dikteriske blad. Da han tok del i en rettssak, dømte han slik om sin motstander: Etter at den dype og skjulte rettslærdhet hadde krummet seg i fødselssmerter, springer det frem et par latterlige mus av konkluderende definisjoner og vitner om sin mor. Vi ser det uvanlige, og forstår Dommerens tilrettevisning om «å unngå den benyttede, uanstendige skriftstil, som kun er egnet til å virke forbitrende på de alt oppbrakte gemytter».

Johann Wolfgang sluttet nå, som i løpet av livet med så mange andre kjente og berømte personer i sin samtid, et nærmere bekjentskap med fysiognomen Lavater, som utledet menneskenes karakter og skjebne av deres ansikter. Også filosofen og forfatteren Fritz Jacobi ble nå hans nære venn, og ga ham kjennskap til Spinoza, en filosof, som kom til å bety meget for Goethe livet igjennom.
På denne tiden begynte han på forstudiet til romanen Wilhelm Meisters læreår: «Wilhelm Meisters theatralische Sendung». Wilhelm Meister kom til å beskjeftige ham helt inn i alderdommen.

Goethe foretok flere reiser til Sveits, før han ble invitert av den unge, nettopp myndige, Carl August hertug av Sachsen-Weimar. Tirsdag morgen 7. november 1775 ankom han Weimar, og ble der resten av sitt liv, i en etter forholdene heller liten og avsides by.

Carl Augusts mor elsket kunst og litteratur, og da hun etter mannens tidlige død var herskerinnen, valgte hun forfatteren Wieland som sin sønns lærer. Carl August var også begeistret for naturvitenskapene. Dette fikk betydning for Goethes arbeide i Weimar.

Goethe tiltrådte en statlig stilling. Men den bunnhederlige geheimeråd Herr von Fritsch protesterte sterkt p.g.a. Goethes dårlige rykte, bl.a. som forfatter av en heller tvilsom roman. Hertugen roet det hele ned, og de to arbeidet i ti år sammen om statsgeskjeftene uten sammenstøt; verdsatte hverandres dyktighet.

Med tiden ble også Goethe geheimeråd.

Goethes interesse for naturen økte stadig, særlig da han i Weimar fikk sitt eget hus med en stor hage til. Dit fikk han etter hvert brakt planter fra de forskjelligste deler av verden, tidvis sjeldne. I Weimar er bladet av Ginkotreet et Goethe symbol for turistene, siden han brakte det dit. Selv om det er like ved byen, er hagehuset likevel som en del av naturen heller enn et byhus.

En av Goethes statsgjerninger, var å iverksette et kobber- og sølvverk i Ilmenau (rundt 10 mil unna). Her våknet også hans interesse for geologi og mineralogi.

En annen oppgave han påtok seg, var ledelsen av teateret i Weimar, noe han gjorde i mange år med en lykkelig hånd. Stykker av Schiller og av ham selv sto bl.a. – i deres uroppførelser – på programmet. En kontrovers mellom ham og en viljesterk dame i truppen om teaterets innhold var utløsende, da han trakk seg i 1817. Weimar ble under ham landets ledende kulturby, teateret landets ledende teater.

I Weimar ble Goethe en nær venn av Fru Charlotte von Stein, et vennskap som varte livet ut. Selv om de begge kunne ha ønsket det, var det ikke mulig med en forbindelse dem imellom.

Med tiden forsterket seg i Goethe den alt gamle trang, å reise til Italia. Dessuten ble ham hans statlige arbeider og det litt sneversynte Weimar for mye av det gode, og særlig de statlige anliggender hindret ham meget i å utfolde seg som dikter. Sannsynligvis var han også tynget av det umulige i følelsene for fru von Stein.
Han skrev selv, at han da ikke lenger holdt det ut og flyktet – alene og under falskt navn – til sitt lenge begjærte Italia. Hans livs reise. Året var 1786, måneden september.

I to år reiste Goethe rundt omkring i Italia. Hans bryst føltes lettere, og han følte seg nære det som var ham nærmest. – De italienske kunster interesserte ham meget. Grekernes formsans, deres skulpturelle ferdigheter imponerte ham sterkt: «Her er nødvendighet, her er gud». Etter allerede møysommelig å ha bokstavert naturen og studert svensken Linnes plantesystematikk, syslet han med å finne selve «urplanten». «En slik må jo finnes», sa han, for «hvordan skulle en ellers kunne fastslå, at det ene eller det andre virkelig er en plante?». Utifra disse ideene, som spiret i ham i Italia, oppsto «plantenes metamorfose», der han beskriver hvordan de forskjellige planteindivider lar seg forme dels av den ene, dels av den andre omstendighet, men at allikevel alle, ja, enhver planteart, har en felles urform. Da han etter hjemkomsten gikk hjem fra et foredrag, og hadde den berømte tyske dramatikeren og dikteren Schiller ved sin side, ble han invitert hjem til ham, der han med noen korte streker gjorde et utkast til sin urplante. «Men dette er jo en ide!», innvendte Schiller. «Da er jeg glad», svarte Goethe, «at jeg ikke bare har ideer, men også kan se dem med øynene!» Han så sin oppdagelse som noe fullt og helt forent med planten, vunnet ved hjelp av møysommelige betraktninger, og ikke abstrakte overveielser, – noe som ville ha vært ham fjernt. All «tenkning over tenkningen», var ham forhatt.
Underveis finner han også beviset på at mennesket også har et mellomkjeveben, en støtte til hans tanke om at alt som dyrene har, også må finnes hos mennesket.
Dessuten skrev han også på dramaene «Iphigenie», «Tasso» og «Hermann og Dorothea». Som så ofte før skrev han seg fri ifra sine problemer.
Vel hjemme etter to år i Italia, samlet Goethe inn brev han hadde skrevet til venner og slektninger, samt enkelte artikler ifra aviser og blad, og brukte dette til å sette sammen boken «Italiensk reise» ved å føye til momenter ifra erindringen der det var nødvendig og berikende. Han følte seg nå som et nytt menneske.
Kort etter ankomsten inngikk han et «samvittighetsekteskap» med Christiane Vulpius, et løfte han først innfridde 18 år senere, da Weimar var i krig, og utgangen usikker. 25.desember 1789 fikk de en sønn: Julius August Walther. Fire andre barn døde i barsel eller som småbarn, så Julius August ble deres eneste barn. Hans sønn giftet seg siden, og fikk barn. Goethe hadde siden 1782 bodd i et herskapshus midt i byen, mens hagehuset ble brukt til sommerhus. Der bodde nå også sønnen med familie. Til tider kranglet de slik, at Goethe knapt holdt ut.

I Weimar bodde også Schiller, som hadde flyttet dit mens Goethe var i Italia. Etter det alt nevnte møtet, nærmet de seg mer og mer, selv om de til å begynne med hadde ulikt ståsted og ulik karakter. Goethe skrev bidrag til hans tidsskrift «Die Horen», og de skrev også «Die Xenien» sammen, en samling kritiserende epigrammer, som tar pulsen på sin samtid.

Etter reisen i Italia, tok også Goethe med seg flere ubesvarte spørsmål. Et av dem som opptok ham mest, var gåten over malernes fargevalg. Hvorfor velger malerne nettopp den komposisjon som de gjør, hva bestemmer deres estetiske vurdering? Her fant han intet svar, verken hos malerne eller i vitenskapen. Der var Newtons teori om det spaltede hvite lys som fargenes årsak enerådende, og den teorien ga ham ingen forklaring. Ja, den syntes ham til de grader å hindre hans egen vei til forståelsen av fargene, at han måtte avvise den helt, for å finne sin egen vei. Dette ble til et veldig verk, «Fargelæren», hvor han først polemiserer mot Newton, for så selv å sette fargene opp som et resultat av ulike blandinger av lys og mørke. Ikke bare lyset er aktivt, men også mørket. Blått er opplyst mørke, gult formørket lys og rødt stegringen, en forsterkning, av gult. Slik får vi grunnfargene. Herav avleder han fargenes sanselig – moralske virkninger.

Schiller, 10 år yngre enn Goethe, kjempet helt fra barnsben av med mye sykdom, og i mai 1905 måtte han, etter flere kraftige feberanfall, forlate jordelivet.
På den tid lå også Goethe syk, og ingen turte gi ham dødsbudskapet, men han gjettet seg til det utifra deres miner. Goethe fant ingen erstatning for ham i sin økende venneskare.

1811 til 1814 skrev Goethe på «Fra mitt liv, diktning og sannhet». Her samler han trådene ifra sitt innholdsrike liv, og prøver å finne ut hva som har drevet ham og hvordan han har blitt ledet gjennom livet.

Goethe treffer også Beethoven, som lager melodi til flere av hans dikterverk.

I de senere år av sitt liv dro Goethe ofte på badereiser, hvor små romanser muntret tilværelsen opp for ham. På en av disse, 1814, møtte han Marianne von Willemer, og søte toner klinger. Han ser henne igjen året etter, og han har fordypet seg i orienten og dens poesi. Dermed skriver han «West – østlige divan», dels bestående av dikt fra ham til henne, dels omvendt.

Fra og med 1823 ble Johann Peter Eckermann Goethes privatsekretær. Han, som Schiller tidligere, presset på for at han skulle gjøre ferdig fortsettelsen, annen del, av «Wilhelm Meister» (Wanderjahre); og «Faust II», arbeider han hadde arbeidet med siden ungdommen. Han hadde allerede utgitt «Wilhelm Meisters Lehrjahre» og «Faust I». Eckermann førte mange personlige samtaler med Goethe om de mangfoldigste emner, og noterte dem ned. Senere samlet han dem til en bok, «Samtaler med Goethe», som inneholder en dyp innsikt i Goethes verden, både poetisk, filosofisk og personlig. Boken gir et tydelig innblikk i hans evne til å beherske selve livet, livskunstneren.

Ved siden av Goethe er det vel bare Schiller som nyter en lignende popularitet i Tyskland

1830 dør Goethes sønn i Italia, og han selv får kort etter en blodstyrtning, men kommer seg igjen. Christiane var død alt flere år tidligere, 1816.

1829 kommer den endelige utgaven av «Wilhelm Meisters Wanderjahre».Og i 1832 kommer «Faust II», den var gjort ferdig før han døde, men han la den bort, i en konvolutt med streng beskjed ikke å utgi den før etter hans død. Kanskje ante han alt han mange ikke ville ha like lett for å forstå den som «Faust I», eller han ville unnlate å kommentere det. Dramaet samler et langt livs erfaringer gjennom historien om Doktor Fausts kamp for å finne seg til rette, streben etter viten, men også etter noe høyere. Hans kontrakt med djevelen medfører livsnødvendige spørsmål. Dette er blitt stående som hans mest berømte verk, et skuespill det tar en uke å oppføre.

Ved avslutningen av Faust, juli 1831, sier Goethe til Eckermann: Mitt videre liv kan jeg bare anse som en gave, og det er ganske likegyldig om og hva jeg ennå skulle gjøre.

Liste over Goethes Bøker