Skolen har som formål å føre elevene inn
i livet, et liv som i dag nesten uvilkårlig fører en innom
dataens verden på et eller annet vis. Denne artikkelen ønsker å
gi et bidrag til et videre syn på data og kanskje anspore
(data)lærerne til å ta en titt på en mindre kjent del av
dataverdenen: Linux og fri programvare. Det er min oppfatning
at de har mye mer til felles med antroposofien og
Steinerskolene enn det monopolisten Microsoft har. Heller ikke
Apple er fri programvare. Det er på tide med forandring. Mange
offentlige skoler og prosjektet «Skolelinux» har innsett dette.
Det er på tide at mer enn en enkelt dataleverandør får levere
premissene for hvordan databehandling skal foregå, selges og
lages.
Data har i løpet av sin korte tilblivelseshistorie tatt verden med storm. Den er kanskje vår tids fremste eksempel på et internasjonalt gode, et gode som ulike nasjoner og personer har utarbeidet i samarbeid. Dermed er også spørsmålet om hvem som har oppfunnet datamaskinen i høy grad et spørsmål om hva man mener med «datamaskin». Datamaskinen er en samling oppfinnelser, og ikke en enkeltoppfinnelse. På samme måte har heller ikke datamaskinen én opphavsmann, men mange. Mange av enkeltoppfinnelsene ble ikke patentbeskyttet, som for eksempel skrivebordsmetaforen som alle moderne datasystemer bruker. Internett og datamus er andre eksempler. Nettopp det å frigi sine ideer og oppfinnelser har vist seg å føre til nye og enda bedre oppfinnelser, mens det å reservere dem for en enkel leverandør sannsynligvis ikke ville ført til den samme idérikdommen og ikke på samme måte komme alle til gode. Nettopp den broderlige delingen av ressursene, har vist seg å være meget fruktbar.
Selv om teoriene bak datamaskinen kan spores til tidligere regnestaver, enkle regnemaskiner og til Charles Babbage i 1822, så ligger den første datamaskinen allikevel ikke engang 100 år tilbake, og knapt 50. Maskinen het Colossus, var fra 1943, bygget av 2000 elektronrør og brukt til å knekke tyskernes koder under den andre verdenskrig. Samme år sa den daværende styreformannen i IBM: «Jeg tror det er marked for omkring fem datamaskiner». Sitatet sier noe om datamaskinenes status dengang og noe om de allmenne forventningene til dem.
Særlig de første data-oppfinnelsene tenkte ingen på å patentere, noe som førte til at mange ulike personer hver for seg arbeidet videre med det samme. Mange av dem traff på hverandre i forskjellige firmaer opp gjennom datahistorien.
De tidligste datamaskinene ble levert uten operativsystem og hvert firma laget sitt eget. Fra slutten av 50-tallet til begynnelsen av 70-tallet var IBMs storhetstid. De laget og leverte programmer sammen med datamaskinene. Rundt 75% av markedet brukte deres datamaskiner og programmer. Kundene var bedrifter, universiteter o.l.; maskinene var på størrelse med store skap.
I 1968 oppfant Douglas Engelbert datamusa, han hadde også en skjerm med vinduer og ikoner som han trykket på, et såkalt grafisk brukergrensesnitt. Sistnevnte var da nylig oppfunnet av en forskningsgruppe ved Palo Alto Research Center (PARC), betalt av kopifirmaet Rank Xerox. Dette viste han frem for en imponert forsamling samme år, forbundet i et datanettverk med kolleger langt borte. Essensielle deler av vår moderne dataverden var dermed vist frem.
I 1969, uavhengig av IBM, oppsto operativsystemet UNIX. Da dette ble omskrevet for programspråket «C» i 1970 ble det samtidig gitt gratis til forskningsmiljøene. Det ble mye brukt og sirkulerte fritt mellom ulike universiteter. Dette var starten på «fri programvare», og også på Linux – som er et Unix-system. Men etterhvert ble systemet ikke lengre fritt tilgjengelig, og det lille, frie Unix-systemet «Minix» oppsto som en reaksjon på det.
I 1991 tok finnen Linus Torvalds Minix som utgangspunkt for å lage kjernen i sitt eget system, Linux – som altså er en egen UNIX-variant – og gjorde den fritt tilgjengelig. Populariteten vokste raskt.
I årene som fulgte bidro mange forskjellige aktører til å lage egne versjoner – såkalte distribusjoner- på grunnlag av Linux-kjernen. De som i dag er mest kjente og brukt er: SuSE (oppsto i Tyskland 1992), Debian (Internasjonal, 1993), Red Hat (USA, 1994) og Mandrake (Frankrike, 1998). Alle disse finnes på norsk. Mange Linux-varianter bygger på hverandre; Mandrake oppsto for eksempel som en variant av Red Hat for skrivebordsbrukere. Det ligger også nettopp i Linux' natur at man ikke må finne opp hjulet på nytt for hver gang, men kan gjøre bruk av allerede eksisterende oppfinnelser. Dette fordi den opprinnelige programkoden (kildekoden) er fritt tilgjengelig (åpen).
Den første «personlige datamaskinen», en datamaskin for hjemmebrukere, kom i 1973 og het «Xerox alto». Den hadde et grafisk brukergrensesnitt (ikke bare hvite/grønne ord på svart skjerm). Dermed fikk datamaskinen innpass i hjemmene og personlige kontorer. Apple populariserte dette, som siden Windows igjen overtok. Ballen ruller videre.
Microsoft ble grunnlagt i 1975 av Paul Allen og Bill Gates. De kom med sitt Windows 3.0 i 1990. (Windows 1.0-2.0 ble ingen stor suksess.) Systemet inkluderte det nå så kjente skrivebordet med ikoner til å peke og trykke på, et system som i grunnen alt var allemannseie. Men det var Windows som skulle få voldsom popularitet med det, på tross av at de altså langt fra var de første, kanskje heller ikke de beste. I 1995 fulgte de opp med Windows 95, folk sto i kø for å kjøpe det, noe som tildels var resultatet av en meget vellykket markedsføring. Siden har i Norge over 90% gått over til en eller annen variant av Windows. Noe lignende gjelder for resten av verden. Først i våre dager ser Linux ut til å kunne yte alvorlig konkurranse, særlig etter at den norske regjering, representert ved høyrepolitikeren Victor Normann, sa opp de lukrative avtalene med Microsoft. Denne Select-avtalen, som den heter, forhindret det offentlige i å bruke produkter fra andre enn Microsoft. Til gjengjeld fikk staten lisensrabatter. Men ingen rabatt er bedre enn gratis, så i flere skoler rulles det nå ut Skolelinux, en Linux-variant tilpasset skolene (mer om det senere).
Internett, utviklet først på sekstitallet, bygd i USA i 1969, ble allemannseie først på nittitallet. I 1993 kom den første nettleseren, laget av Tim Berners-Lees. Marc Andreesen forbedret nettleseren; resultatet var Mosaic. Året etter laget han også nettleseren Netscape sammen med Jim Clark – Internetts popularitet hadde startet.
Omtrent alle områder av samfunnslivet er blitt gjennomsyret av en eller annen form for data: forlag, saksbehandling, sykehus, forskning, musikkindustrien osv osv. Omtrent intet område er blitt uberørt av dataformatets fleksibilitet og sammenveving av alle tidligere medier: telefoni, satellittoverføring, radio, TV, film – alle tenkelige medier smelter i datamaskinen sammen til en enhet. Intet moderne menneske kan være uberørt av datateknologien; den griper inn i alle områder av vår moderne verden. Først i de siste årene reagerte rettssystemet på de nye utfordringene Internett, dataformater osv. stilte oss overfor, og da bl.a. på grunnlag av konflikten mellom ytringsfriheten og enkelte lisensbetingelser og tvilsom forretningsvirksomhet.
Det var særlig to saker som satte
databehandling på en rettslig prøve: Den såkalte
antitrust-saken mot Microsoft (som har
pågått siden 1998), og en stevning mot den norske ungdommen Jon
Lech Johansen, som offentliggjorde en måte å bryte krypteringen
(kodingen av) en DVD på. For – som han sa – det var eneste mulighet
til å spille denne på Linux. Beskyttelsen var ment å hindre
piratkopier1.
Dette er et viktig prinsipp: hvor mye skal en programvareleverandør kunne bestemme
over min bruk av en egen, kjøpt og betalt, vare?
Skal man holde seg helt innenfor loven, kan man ikke engang bruke
en Microsoft-lisens fra en nykjøpt PC på en annen av sine egne
PCer, selv om man skulle slette programvaren fra den nykjøpte
maskinen. Lisensen gjelder bare denne ene maskinen og går til
grunne med den2.
I antitrust-saken ble Microsoft dømt for ulovlige og konkurransehemmende tiltak. Ved stadig å endre sentrale deler av systemet gjorde de det vanskelig for konkurrenter å lage programmer som fungerer sammen med Windows. Man er da avhengig av hjelp fra Windows selv. Dessuten gjaldt saken tvungen integrering av deres nettleser, Internet Explorer, i Windows. (Kunne knapt fjernes, mao. en voldsom markedsfordel da nesten alle får Windows installert automatisk på sin nye PC.) Dermed skjøv de bl.a. Netscape (som til da hadde rundt 70% av nettleser-markedet) helt ut på sidelinjen. Dataleverandøren Dell forteller at de ble tvunget til å slutte å tilby salg av maskiner med Linux forhåndsinstallert. Microsoft truet med å trekke tilbake muligheten for å selge Dell-maskiner med Windows forhåndsinstallert om de fortsatte å tilby dette. Windows forhåndsinstallert er mye billigere enn å kjøpe systemet alene. Det burde være en selvfølge at man kan velge hvilket operativsystem man vil ha når man kjøper en datamaskin, slik som situasjonen er nå må man krangle med forhandleren for overhodet å slippe unna de tusenlappene ekstra som Microsoft bestandig får ved kjøp av en ny PC, om de da overhodet tillater deg en slik en rabatt. Dette har ingenting med demokrati eller fri konkurranse å gjøre, men er ren monopolisme3.
Siste nytt fra Microsoft er muligheten til ikke å kjøpe, men å leie program. Du må altså periodevis betale en ny avgift, ellers stenger Microsoft programmet ved hjelp av en innebygget sperre. Systemet låses opp ved hjelp av en kode fra Microsoft. Dvs. at om du ikke fortsetter å betale inn penger til Microsoft, så vil programmene dine slutte å virke, og dokumentene dine bli uleselige. Oppdateringen skal skje via Internett4. Deres nye office-pakke skal også bli umulig å bruke på programvare eldre enn Windows 2000 (det vil i praksis si Windows 98 og Windows 95).
Denne pris- og lisensieringspolitikken er en del av kapitalismens mange forsøk på å få herredømme i dagens verden, styrt av først og fremst USA. (Troen på de frie markedskreftenes «usynlige hånd» minskes.) Å ikke eie retten til å endre sine egne dokumenter fordi en monopolistisk leverandør eier formatet er problematisk.
For å ta en sammenligning: Tenk at
oppfinneren av A4-formatet skulle ta seg betalt når noen brukte
formatet. Og hver gang noen skrev et brev på et slikt ark, så kunne
brevet siden bli uleselig i tilfelle lisenshaveren bestemte seg for
å endre formatet. Eventuelt kunne du bli stevnet for retten om du
allikevel leste de gamle brevene dine etter at lisensen din var
gått ut. (Dessuten at dette gjaldt selv om du leste det på ditt
eget skrivebord, som var det eneste bordet din lisens gjaldt for; –
kjøkkenbordet var forbudt). Eller hvis du ønsket å dele et A3 ark i
to for å få et A4 ark, så ble dette ulovlig. Dette er, paradoksalt
nok, tilfellet med dataformatet som nesten hele verden skriver på:
Microsoft Word5.
Det burde være tydelig nok at dette er en
trussel mot ytringsfriheten. Det er en selvfølge at alle i hele
verden «eier» A4-formatet, og dermed fritt kan bruke det. I
dataverdenen er dette dessverre ingen selvfølge. Datafirmaet SUN
har tatt i bruk det åpne formatet
XML6
i programpakken
StarOffice/OpenOffice.org7,
et alternativ til Microsoft Office. Microsoft lover å bruke XML i sin nye office-pakke. Hva slags XML
det blir, får en vente å se. Sjansen er stor for at det blir en
Microsoft-variant, og intet åpent format. Men man kan jo håpe.
Så lenge det har eksistert økonomisk virksomhet, har det også eksistert griskhet, utbytting og diverse lysskye forretningsmetoder. Særlig markedsliberalismen og «markedets usynlige ånd» har gitt det økonomiske liv større overtak over de andre delene av samfunnets enn noen gang. Databransjen har ikke vært noe unntak. Mer oppsiktsvekkende er det kanskje at det nettopp innenfor denne bransjen har oppstått en idealisme som går på tvers av nettopp dette: broderskap heller enn monopolisme. Noen steder er dette tydeligere enn andre; særlig det offentlige har i det siste våknet opp og endret kurs her. Den tyske stat har gått inn for å bruke «SuSE Linux» i offentlig sentraladministrasjon. Dette – som de sier – fordi Windows ble for dyrt. Danmark har åpnet for å bruke Linux i de danske skolene, og forventer besparelser i millionklassen (rundt 200 mill danske kroner om alle de 1,1 mill. lisensene i skoleverket erstattes av Linux). Også i for eksempel Namibia og flere stater i USA går man i stor stil inn for bruk av Linux i det offentlige. Dette i tillegg til at EU har gått inn for å støtte bruken av åpne formater. Et konkret vedtak lar ennå vente på seg.
Generelle demokratiske rettigheter trues her av det økonomiske systems stadige ønske om flere penger, og en stor del av dette utgjøres av vår tids ypperste teknologiske kompetanse: databransjen. Det er ikke uten grunn at Bill Gates er blitt verdens rikeste mann.
Skal man uttrykke seg med Steiners
terminologi, kan man si at det økonomiske liv (verdensøkonomien)
spiser seg inn på både åndslivets og rettslivets områder. Nettopp
for eksempel Microsofts de-facto monopol på programvare i samarbeid
med Intels nesten-monopol på prosessorer fører til en
avdemokratiserende prosess: Microsoft utvikler programvare som
trenger bedre prosessorer, Intel leverer dem. Allikevel beviser
bl.a. Linux at nettopp disse «gamle, avlagte» maskinene slett ikke
behøver være ubrukelige, kanskje bortsett ifra hvis man vil kjøre
de aller nyeste spillene. (Spillbransjen er forøvrig enda en
bransje som tjener godt på denne utviklingen.)
Ifølge Steiners tregreningslære, er det naturlig å dele samfunnet inn i tre selvstendige deler: åndslivet, det økonomiske liv og rettslivet. Nettopp i det økonomiske liv burde det etter hans ideer herske broderskap, og ikke konkurranse. Åndslivet skal beherskes av frihet; skolene anser Steiner som en del av åndslivet, og skolevalget bør dermed også være et fritt valg. Skolen er det sted vi utvikler oss til frie mennesker, og den bør dermed også kunne velges fritt som en del av den oppdragelsen man vil gi sine barn. Det siste området, rettslivet, bør beherskes av likhet. Og «likhet for loven» er vel allment anerkjent. Den friheten skolen skal gi bør også inkludere frihet fra markedsliberalismens overherredømme. Frihet fra bindingen til leverandørenes ønsker om kontroll over forbrukerne. Vi (dette gjelder jo egentlig oss alle) bør få fri råderett over redskapene vi skriver med. Dette bør gjelde datadokumenter og dataverktøy på samme måte som det selvfølgelig gjelder pennemerker og papirtyper.
Det burde dermed være av verdi å ha iallefall
en anelse om de frihetsbestrebelsene som foregår blant databrukere
for å frigjøre seg fra det økonomiske livets tvang. Også
antroposofer og steinerpedagoger kunne ha interesse av å se nærmere
på fenomenet fri programvare.
Når man skal velge en datamaskin, blir
vanligvis følgende vurdert: Brukervennligheten, ytelsen og prisen.
Men det aller viktigste, selve
operativsystemet8
som driver det hele, tas altfor ofte ikke opp til debatt i det hele tatt.
Macintosh leveres bare på egne maskiner, og alle de andre maskinene
leveres jo allikevel med en eller annen variant av Windows
forhåndsinstallert. Så hvorfor skaffe noe annet? Det de aller
færreste vurderer, er operativsystemet Linux.
Fordelene med Linux, er i hovedsak tre ting:
Fri programvare startet med Gnu-prosjektet,
10
som Richard Stallman startet i 1984. Han laget den første frie
lisensen;
GPL-lisensen11.
Med fri programvare har en full
mulighet til å gjøre forbedringer eller rettelser i programmene.
Alle med kompetanse til det kan bidra til å gjøre de eksisterende
programmene bedre, eller å lage nye programmer på grunnlag av de
gamle. Slik slipper man å finne opp hjulet på nytt, og man er
heller ikke avhengig av at leverandørene tar hensyn til dine behov,
men kan endre selv. Linuxprogrammer fortsetter å eksistere selv om
leverandørene skulle gi opp produktene, fordi programmene eies av
hver enkelt. I en lukket programvare, som eies av leverandørene, er
det ulovlig å gjøre rettelser; alle programendringer er ulovlige. Hvis vi
sammenligner programvare med en bil, så hindrer lukket programvare
deg i å åpne panseret på bilen for å reparere på motoren. Enten må
bilen brukes helt som den er, byttes (hvis det da finnes andre
modeller) eller man kan vente til bilfirmaet finner det for godt å
lansere en ny modell med de ønskede endringene. Når man bruker
eller lager fri programvare spør ingen om ditt livssyn, politiske
syn eller størrelsen på lommmeboka. Intet firma, enkeltperson eller
land kan dominere over de andre. Resultatene kommer alle brukerne
til gode i form av bedre og flere programmer. Fri programvare er
demokratisk.
Åpen kildekode kalles også for fri programvare. Med dette menes først og fremst frihet i den betydningen som alt er nevnt: at alle kan eie selve kjernen til programmet, selve kildekoden12. Dessuten er også disse programmene som oftest fritt tilgjengelige i betydningen gratis. Men dette er ingen egentlig forutsetning, det er lov å selge slike programmer, bare kildekoden er tilgjengelig. Men det aller viktigste er allikevel mulighetene til å eie formatene og programmene du bruker, helt ned til kildekoden. Det vil si at du kan endre programmene, tilpasse dem, titte på dem for å lære hvordan de er bygd opp, rette feil, og – ikke minst – hindre en enkelt leverandør i å gjøre endringer i formatet som ikke er til din fordel.
Slikt sett er altså Linux grasrotas forsøk på
å gjenvinne kontrollen over sine egne dokumenter og sitt eget
skrivebord.
Spørsmålene mange stiller seg ovenfor disse
kjensgjerningene – hvis de overhodet tar dem inn over seg – er: men
hva kan vi gjøre? Eller: er ikke egentlig Linux bare for «nerder»?
Linux blir siden starten i 1991 bare bedre og bedre.
Installasjonsrutinene, som har vært et av hovedproblemene, er
etterhvert så automatisert, at det for de fleste med bare normale
PC-kunnskaper skal være mulig å installere og bruke. Det finnes,
som nevnt før, flere varianter, som enten kan kjøpes eller lastes
gratis ned fra
Internett13.
På skrivebordet er det ca. 3–4%
brukere (noe som på verdensbasis tilsvarer mange millioner
brukere). Linux har til nå, pga sin stabilitet,
skalerbarhet14
og fleksibilitet15,
hatt størst fremgang på tjenere, de som
holder Internett oppe. Uten Linux stopper Internett. Ca. 1/3 av alle
internettjenere bruker en variant av Linux. For alle som er
interessert i data ikke bare som et leketøy, men for å lære om de
grunnleggende prosessene, er Linux et selvsagt alternativ, men også
for oss andre leveres det distribusjoner som er lett å starte med
og gir de nødvendigste programmene: e-post, nettleser og
skriveprogram. Dessuten er Linux et program du kan vokse med, og
som du kan gjøre nesten alt med ettersom du bare lærer det, og det
uten monopolismens baksider.
Det norske prosjektet Skolelinux ble startet sommeren 2001, og består av en samling frivillige som lager en Linux-distribusjon for skolene. Basis er operativsystemet Debian GNU/Linux, men med forbedret installasjonsrutine. Målet er å gjøre det lett å installere og bruke datamaskiner på en billig måte i skolene. Gamle 486er eller pentium-maskiner skal kunne brukes som tynnklienter. Skolelinux legger derfor stor vekt på en forenklet installasjon av en tjener og arbeidsstasjoner for et slikt nettverk. De samarbeider også med flere skoler om hvilke programmer som skal med i distribusjonen. Skolelinux er ennå under utvikling, allikevel har mange skoler allerede tatt systemet i bruk, og med godt resultat. Nærmere informasjon fås på http://www.skolelinux.no. Prosjektet har allerede (i 2002) vunnet den nystartede NUUG-prisen for fremme av åpen programvare. (NUUG står for «Norwegian Unix User Group», en forening av og for norske linuxbrukere). Foreningen tar gjerne nye medlemmer.
En stor takk til alle på linuxiskolen-krøllalfa-skolelinux.no for tips og rettelser til denne artikkelen.
