Overskrift: bilde og Rilkes autograf

Den lyttende estetiker

av Axel Bojer

Blaa strek


Barndom

Rilke som leser
Rainer Maria Rilke 1906

I 1875, i det daværende Tsjekkias hovedstad Praha, fikk ekteparet Sophie («Phia») og Joseph Rilke sitt andre barn; Rene Maria Rilke. Året før døde søsteren, bare få uker gammel. Moren ønsket seg aller helst et pikebarn, så da hun ble skuffet med en gutt, ga hun ham i alle fall mellomnavnet Maria. Også fornavnet, René, var forvekslende likt det kvinnelige Renée. Slik løp han omkring med lange lyse lokker i pikeklær og lekte med dukker. Moren brød seg lite om ham, erindrer Rilke, unntatt «når det handlet om å vise meg frem for noen forbløffende bekjente i nye klær». Og mens hun daglig hentet eller brakte ham til skolen, pratet hun fransk med ham. Familien tilhørte alt et mindretall ved å være tyskere i Tsjekkia, følelsen av å stå utenfor ble for René bare forsterket ved dette. (Allikevel kan det se ut som om Rilke har arvet iallfall noe av sin forfatterbegavelse fra henne, morens dagbøker vitner om dette.) Ekteskapet var heller ikke lykkelig. Faren var en tidligere offiser, stram og stolt i sin holdning, som nå arbeidet som stasjonssjef i et jernbaneselskap. På sine eldre dager med helskjegg og et verdig utseende. Av den grunn kalte de ham «den lieben Gott» (noe i retning av «Vårherre, den nådige»). I 1886 ville han sende sin sønn på en militær kostskole (St. Pölten). Overgangen fra morens nesten eneveldige, beskyttende omsorg ble derfor meget stor, og ble lenge en kilde til lidelser men også til refleksjon og diktning.

Forfatterskapet begynner

På St. Pölten begynte Rainer å dikte. 8 år senere ordnet han dem for første gang til en samling, «Leben und Lieder», som han delte ut gratis til alle som ville ha. De fattige hadde valget, tenkte han, mellom pålegg på brødet og en samling dikt, hva de velger er bestemt av det. Men bortsett ifra ett dikt: «Böhmisches Lied», er ingen av disse siden viet særlig offentlig oppmerksomhet, og den eldre Rilke mente selv det ikke var skade skjedd om de alle forsvant for alltid, og ønsket dem ikke tatt med i sine samlede dikt.

Da Rilke fikk høre om en mulig forfar, Christoph Rülcke zu Linda, som skulle ha levd ca 200 år tidligere (død 1660), skrev han en novelle om hans fiktive opplevelser; «Die Weise von Liebe und Tod des Cornets Christoph Rilke» («Om Fenrik Christoph Rilkes kjærlighet og død»). Rilke skrev den 1899 i løpet av en eneste natt, men den ble ikke utgitt første gang (etter revisjon) før i 1904. (Redigert igjen og nyutgitt i 1906). Om han nå aldri ble en berømt fenrik eller soldat, som kanskje faren ønsket det, så oppnådde hans modige fenrik Christoph Rilke i alle fall berømmelse, og Rilke gjennom ham. For da boken ble utgitt på Das Insel Verlag i 1912, ble den en stor suksess, en av Rilkes største, og boken går inn som en av de mest berømte tyske fortellinger.

I 1897 hadde han møtt den berømte og mange år eldre Lou Andreas Salome, venn av Friedrich Nietzsche og senere elev av Sigmund Freud. Vennskapet var gjensidig. 1899/1900 dro Lou, hennes mann og Rilke på felles reise til mannens hjemland; Russland. Der ble Rilkes øyne åpnet for det åndelige Russland, den religiøse lengselen, inderligheten og den indre styrken russerne bar på vendte han stadig tilbake til. Politikk bød ham imot, og han unngikk bevisst alt som kunne gå i den retning. Slik hadde han ingen forutsetninger for å forutse den krisen som Russland noen år senere skulle gå igjennom. Men i hans hjerte forble Russlands sjel den samme. Rilke kalte også Russland for sitt egentlige hjemland, til tross for at han – etter sin andre reise – aldri besøkte landet igjen; kanskje for ikke å bli konfrontert med forskjellen mellom det virkelige Russland og hans eget indre Russland.

Rilke håpet også å overvinne sine pengeproblemer som oversetter fra russisk, for salget av hans bøker var på ingen måte nok til å kunne leve av ennå. Det ble ikke 

P. Beckers maleri av Rilke
«Portrett av Rainer Maria Rilke»
av Paula Becker-Modersohn
hans levebrød, men han oversatte flere dikt og noveller fra russisk til tysk. Han diktet også noen dikt selv, på (et ikke perfekt) russisk.

Russlandreisen ga også inspirasjon til arbeidet med «Das Stundenbuch» (Timenes bok), skrevet i 3 avdelinger i 1899, 1901 og 1903. (Tittelen henspiller på kretsen av bønner som munkene fremsa til døgnets ulike tider). Diktene preges av inderlighet, hengivelse og forholdet til Gud.
Samtidig med tredje del av denne, arbeidet han også med «Das Buch der Bilder» (Bildenes bok), en diktsamling som kom i 2 deler, den første i 1902, andre del i 1906.

Rilke fikk med disse diktsamlingene ry som en av Tysklands ledende diktere. Hans språk var fornyende, i en stram form og samtidig friskt og meget inderlig. Allikevel hadde han ennå ikke nådd toppen av sin karriere.

Vendepunktet

Etter å ha kommet tilbake fra sin andre Russlandreise 1900, dro Rilke til Worpswede, der han hadde leid seg et hus. Der møtte han også Paula Becker Modersohn og Clara Westhof. Disse to venninnene og Rilke tilbrakte mye tid sammen. Deres felles interesse, kunsten, må nok ha bidratt til å gjøre møtet ekstra interessant: Paula drev med malerkunst, og Clara med skulptur. De ble i Worpswede og Rilke levde seg helt inn i landskapet og kunstens verden med de to andre. Dessuten bodde også flere andre malere i Worpswede. Rilke fikk i oppdrag å skrive en monografi om dem i 1902, noe han også gjorde. Men Paulas bilder hadde han bare såvidt sett, og ble først mye senere klar over hennes talent. Clara studerte hos den allerede den gang verdensberømte skulptøren August Rodin, og slik ble et kjennskap også for Rilke med Rodin til, et kjennskap som sammen med oppdagelsen av Cézannes billedverden skulle bli av avgjørende betydning for hans videre diktning. Rilke og Clara Westhoff giftet seg i 1901. De fikk en datter samme år, men hun ble ganske raskt overlatt til sine besteforeldre.

Statue av Rodin: «Eva»
«Eva»,
Statue av August Rodin

Foreldrene flyttet til Paris, der Rilke ble privatsekretær for Rodin, i 1905–1906, et arbeide som nok førte ham enda dypere inn i kunstens og skulptørens verden. Allerede året før hadde han nemlig fått i oppdrag å skrive en bok om Rodin, og så dette som en glimrende anledning til å trenge dypere inn i den skapende prosessen som ligger til grunn for kunstnerens arbeide. Men en bagatell ble utslagsgivende; Rodin kastet ham på dør. Kanskje godt på et vis, Rilke klaget over å miste sin egen skaperkraft ved arbeidet han stadig var pålagt som sekretær. Nå var hans skaperevner frigjort. Boken om Rodin ble ferdig. Men nye tanker om kunst og forutsetningene for å skape den hadde våknet i ham i møtet med Rodin.

Rodinboken ble utgitt i 1902, med undertittelen «del 1»; del 2 er gjengivelsen av et foredrag han holdt flere steder

Cézanne døde i 1906, man fant ham i en veigrøft, sannsynligvis på vei hjem fra «sur le motif» på vei fra sitt motiv, inspirert av naturen. Nå ble det holdt en minneutstilling for ham, av de som alt lenge hadde gitt ham liten aktelse og ære. Etter døden fikk han endelig oppmerksomheten han fortjente: Adskillige bilder ble utstilt i «Salon d'Automne», den berømte, årlige høstutstillingen i Paris. Rilke var her, og oppdaget det grensesprengende, det helt unike og fremtidsrettede i Cézannes form, hans helt egenartede malemetode, fargene, intensiteten, alt gikk for Rilke opp i en høyere objektivitet, en fremstilling av objektet uten å bli personlig. Innsikten i hvilke metoder som lå til grunn, metoder som For Cézanne selv nok lå i mørke, åpenbarte seg for Rilke som selve grunnlaget for all kunst. Selve kunstens celle, dens første utgangspunkt, fant Rilke her. Gjennom bildene oppdaget Rilke noe om den kunstneriske skaperprosessen, som han kunne overføre til sin diktning. Dette ble et vendepunktet, og med fornyet interesse grep han pennen fatt. I brev han sendte til sin kone, Clara, kommer det tydelig til uttrykk i hvor stor grad Rilke blir påvirket av og beundrer verkene og malemetoden til Cezanne. Nesten daglig sender han et brev hjem til Clara med lange beskrivelser av stemninger, farger, motiver fra hans bilder. Disse brevene, der det også befinner seg en god del andre beskrivelser med indirekte eller direkte henblikk på kunst og skapelsen av den, er utgitt etter hans død. Boken heter «Briefe über Cezanne», og er redigert av Clara Rilke.

Rilkes aller berømteste dikt, «Der Panther» (Gjendiktet av Andre Bjerke i «Jeg klinger ved timenes berøring») oppsto da han fulgte et råd fra Rodin; gikk inn i dyrehagen i Paris for å dikte saklig og konsist. Her beskrives lidelsen, men beklages ikke, lides ikke. Lidelsen følger av beskrivelsen selv, men er ikke eksplisitt uttrykt. Men man ser den som en del av den helheten panteren i sitt fengsel uvilkårlig må bli stilt ovenfor. Lidelsen er konsekvens, men ikke utgangspunkt. Andre dikt i samme diktsamling, «Neue Gedichte», er skrevet i den samme, betraktende men allikevel tidvis intense stilen. En objektivitet der subjektet bruker sine egne følelser som et sanseorgan for tilstander utenfor en selv, for derved å trenge dypere inn i tingene. Derved er det en kontrast til hans tidligere dikt, der diktene mer viser til følelsene hos fortelleren. Nå ble denne grensen overskredet og en objektivert inderlighet var resultatet. Spesielt «panteren» er et godt eksempel på det; såvel dyrevern som også moderne menneskers følelse av utilstrekkelighet, av å være fanget av omstendighetene, som også en ektefølt zoologi kan kjenne seg igjen i diktet. Denne mangesidigheten er vel noe av grunnen til Rilkes popularitet, helt opp til i dag.

«Rilke»: 1925
Rilke 1925

Både i brevene og i boken om Rodin gir Rilke uttrykk for det som skulle bli hans vei i diktningen, det han kalte «Dingwerdung», tingliggjørelsen, det at det beskrevne var som et objekt, noe man forholdt seg til med vitenskapelig interesse. Berømt er følgende ifra «Malte Laurid Brigges opptegnelser», en roman han arbeidet med på det tidspunkt da han så Cézanne utstillingen i Salon d'Automne (1907): «(...) For vers er ikke følelser, slik som folk tror (dem har man tidlig nok), de er erfaringer. For et vers´ skyld må man se mange byer, mennesker og ting; man må kjenne dyrene, man må føle hvordan fuglene flyr og vite om den geberde de små blomstene åpner seg med om morgenen ...»

Hans virkeliggjørelse av dette finnes i samlingene «Neue Gedichte» (1907) og «Der neuen Gedichte anderer Teil» (1908). («Nye dikt» og «andre del av nye dikt»). Siden fulgte diktsamlingen «Das Marien-leben» (1912).

Rodin holdt arbeidet for å være viktigere enn familielivet, en holdning som også Rilke overtok, men selv om han og Clara tok ut separasjon i 1902, virker det ikke som dette har gitt utslag i bitterhet eller avstand; de beholdt kontakten bla. gjennom brevene. De arbeidet hver for seg, men dro også etter 1902 på flere ferier sammen. Men de skilte seg aldri.

Skrivesperre, 1. verdenskrig og kulminasjon

Midt i sin dikteriske suksess ble Rilkes skriveprosess avbrutt, verdenskrigen sto og banket på Europas porter. Men politikk og dagsaviser var ikke Rikes gebet. Alt som smakte av å ta parti, å være part i en konflikt, lå hans natur fjernt. Han var arbeideren som stadig ville nå nye høyder i sine beskrivelser. Hans metode var estetikerens, han fant det betydningsfulle og vakre, det grufulle og det gripende, skjebnesvangre og ga det en form som kunne la mennesket foreta en indre omvurdering av seg selv. Kanskje aller tydeligst kommer dette frem i diktet «Arkaisk torso av Apollo». Rilke oppdaget ikke faren, og ventet ikke at Frankrike skulle gjøre alvor av trusselen. At det allikevel ble slik, at det Europa Rilke så, den verdenen han levde i, så de til de grader ble knust, satte allikevel dype spor hos Rilke. Hans visjoner ble stengt, og hans selvvalgte tilbaketrukkenhet ble rystet og umuliggjort; tvang ham til en omvurdering. Langsomt, nølende, kom det ut av den påfølgende usikkerheten nye toner. Ut av formfullendheten, ut av den lyriske, livs og guds bejaende estetikeren oppsto de første strofene av en ny kunstferdighet. På slottet Duino ved Italias middelhavskyst (mellom Venezia og Triest) oppsto de første av de 10 Duineser Elegiene (Duinos klagesanger): Her hørte han i vinden det som ble begynnelsen på 1. elegi: «Hvem i englenes riker hører meg hvis jeg roper». Også den andre elegien skrev han snart etter, men de andre lot vente på seg, og kom i flere puljer. Slottet Duino ble (delvis) ødelagt i 1. verdenskrig; først på et sted med en sammenlignbar atmosfære, slottet Muzot ved elven Rhone i Sveits, skrev han så de siste elegiene, og omarbeidet flere av de andre.

Rilkes gravstein i Raron
Rilkes gravsten
ved fjellandsbyen Raron, Sveits
Formen er fri, lite forskjønnende og innholdet enda mer eksistensielt enn før; slik innebærer diktet en ny fase, en ny stil.

Sonettene til Orfeus, som oppsto mens han skrev de siste elegiene, kalte han selv et uventet overskuddsprodukt av arbeidet med elegiene, en gave han ble til del. Disse to samlingene ble Rilkes siste.

Rilke døde på sanatoriet Valmont i Sveits. Han hadde da alt i lengre tid vært plaget av leukemi. Ifølge myten stakk han seg på en rosentorn og døde av forgiftning. Den bekreftede dødsårsaken var leukemi. Han døde 29.12.1926. I samme landområde står hans gravsten, ved utsynet over det vakre sveitsiske landskapet, omgitt av voldsomme sveitsiske fjell som deles i to av elven Rhone, og ser bort på Rilkemuseet i Sierre, venter på de turistene som våger veien opp dit, for dikterens minnes skyld og for å lese den meget berømte inskripsjonen: (som Rilke selv bestemte året før) «Rose, oh reiner Widerspruch, Lust, niemandes Schlaf zu sein, unter soviel Lidern». (Rose, å, rene motsetning, lysten til ikke å være noens søvn under så mange øyenlokk). I Rilkemuseet i Sierre finnes også «Stiftung Rainer Maria Rilke», som tar seg av utgivelsen av hans verker, og prøver å øke interessen for hans skrifter.

I Rilke ser vi en person vie sitt hele liv til diktningen, i den grad at hans familieliv også blir en omkostning for ervervelsen og pleien av det dikteriske. Vi ser en person streve seg ut av en heller middelmådig dikterisk begavelse; intet vidunderbarn trer oss imøte, ingen 13 åring som stråler på den litterærer himmel. Nei, hans tidlige dikt er lite å snakke om. Selv de tidligste utgavene av hans suksess: Diktfortellingen om Christoph Rilke, er i sitt første utkast heller ikke hva den senere ble til. I hans «Briefe über Cezanne» ser vi ham heve erkjennelsen av arbeidets betydning for ham selv til maxime og grunnsetning, en grunnsetning som for ham har båret frem noen av de vakreste og mest formfullendte tyske dikt. En karriere som kulminerer i en selvovervinnelse både formessig og innholdsmessig, der han sprenger sine egne grenser i sine avsluttende verk: «Duineser elegiene» og «sonettene til Orfeus».

Kilder:

Wolfgang Leppmann: Rilke, sein Leben, seine Welt, sein Werk, Scherz Verlag 1981.
Thorkild Bjørnvig: Rainer Maria Rilke og tysk tradisjon, Gyldendal julebog 1959.
Horst Nalewski: Rainer Maria Rilke, VEB biliographisches Institut 1976.
http://www.tiscover.ch/1Root/Kontinent/6/Staat/30/Bundesland/33/Ort/311/ Sehenswuerdigkeit/12927/Homepage/homepage...1.html
http://www.rilke.de/
Logoen er hentet på: http://www.sfgoth.com/~immanis/rilke/letter1.html
Skrevet høsten 1999 av Axel Bojer
– sist oppdatert 8. november 2004
Blaa strek

Mer om Rilke:

http://www.ub.fu-berlin .de/~goerdten/rilke.html (Tysk lenkesamling mht. Rilke)
http://www.rilke.de/  (Originalverk, dikt mm. av Rilke på tysk)
http://www.rilke.ch/  («Das Internationale Rilke-Geschellschaft»)
Tilbake til toppen av siden